Jeg slepte meg opp trappa
og grua meg til å gå inn.
Etter den lange sommerferien,
til den altfor tomme hybelen min.
Der er det ingen gidder spørre:
Åssen har'u hatt det a,
gutten min?
Det er godt å komma hjematt.
Det er godt å komma hjematt
når kåken står og koker av liv.
Men da jeg åpna døra,
så var det liv alikavæl.
For der føyk hybelkanina,
dem hadde yngla av seg sjæl.
Velkommen, peip en brødskælk,
han krabba bortover ei fjæl.
I det lunkne kjøleskapet,
der var det liv på høyt nivå.
For en påsa full av plommer
hadde visst nettopp lært å gå.
Og tenk at leverposteien
var blitt skolemoden nå.
Men nede under vasken,
bak et innskrumpa gulrot-lem,
strakk sju små potet-søsken
arma frem for å gi meg en klem.
Da innrømmer jeg gjerne:
Da var det godt å komma hjem.
| 
| 
